2020 – året som fikk meg til å blomstre litt

Er jeg litt omvendt av alle andre? Vi er nå inne i den tiende måneden med korona her i Norge. Den kom snikende inn på oss i begynnelsen av året og rett etter vinterferien slo den virkelig til her oppe på berget.

I mars slo regjeringen av bryteren og stengte mer eller mindre Norge helt ned. Samtidig ble det innført uttrykk som kohort og straks ble hjemmekontor noe alle hadde.

Men det var ikke alle som fikk hjemmekontor. En veldig stor del av befolkningen ble ufrivillig skilt ut av all sosial omgang. Og raskt etter nedstengningen så man en del psykiske effekter av det. Jeg tror at om man i januar hadde investert i antidepressiva så ville man vært like rik som de som investerte i desinfisering på samme tid.

Men så er det meg da. Jeg er jo litt omvendt. Men noen få unntak så har 2020 på mange måter privat vært en positiv reise. Alle disse sosiale greiene jeg synes har vært vanskelig og trøblete (lurer du på hva jeg mener så er det bare å begynne å lese bloggen min bakover i tid) ble jo avlyst.

I 2020 har jeg privat hatt det så bra! Det eneste jeg savner er mine foreldre. Men sett bort ifra det så har jeg sluppet unna bursdagsfeiringer med perifere mennesker eller deres barn. Ingen firmafester, julelunsj eller sommeravslutninger i barnehagen eller skolen. Ingen kleine oppmøter på fotballtreninger eller -cup.

I 2020 så tror jeg at jeg har klart å bygge meg opp en sterkere selvtillit. Mye fordi jeg har sluppet å bli dratt ned av usikkerhet ifbm med alle disse sosiale tingene og sosiale regler jeg ikke mestrer. At jeg vokste meg nok «baller» til å si at nok er nok til arbeidsgiveren min og få meg en ny jobb nå i disse ellers så vanskelige tider tror jeg ene og alene jeg kan takke koronaen for.

Jeg skal ikke si at alt er bra heller. Jeg, som så mange andre, kjenner sterkt på frykten for korona. Jeg har ved flere anledninger enten snudd på parkeringsplassen eller i døra til butikken om jeg synes det er for mye folk der. Jeg unngår helst offentlige steder og kan kjenne jeg får harahjerte om andre ikke holder avstand. Frykten og angsten for å bli smittet er sterk. Den frykten gjør at jeg holder meg unna folk. Det passer meg egentlig helt greit.

Når ser jeg frem til en ny hverdag. Med en vaksine ila våren neste år så kan vi få tilbake tryggheten. For min del så håper jeg at folk fortsetter å holde avstand og at hjemmekontor kan bli den nye standarden.