Angst, den nye «vennen» i livet

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal skrive dette innlegget. Men jeg har noen tanker og noen ord jeg ønsker å få ut. Dette var ikke et spesielt godt innsalg for at du ønsker å lese videre 🙂

I sommer opplevde jeg hyppig hodepine og svimmelhet. Om det er relevant for det jeg skal skrive om vet jeg ikke. Men jeg valgte å ignorere det. Det gikk gradvis over utover høsten.

Det jeg ikke forsto (som jeg kanskje innser i ettertid) er at dette var et signal på at ting ikke var helt i orden. Hodepinen og svimmelheten gikk over til langt verre symptomer.

For i takt med at hodepinen og svimmelheten ble mindre fikk jeg andre plager. Det var kvalme, svette, fortsatt svimmelhet og en overveldende følelse av å være veldig syk.

Et halvt år etter forstår jeg at alle disse plagene var angstanfall. Jeg bare forsto det ikke.

De siste ukene har det eskalert. Kraftig.

Brått blir jeg kvalm, svimmel, svett og hele kroppen spenner seg. Det prikker foran øyene og jeg klarer ikke å tenke klart. Jeg mister kontrollen på kroppen og jeg blir fjern. Alle handlinger går på refleks. All energi går på å prøve å få kontroll på noe jeg ikke kan kontrollere. Verden rundt meg går veldig raskt. Jeg henger ikke med.

Jeg var først hos legen. Fikk en overfladisk forklaring. Men det hjalp ikke. Så fikk jeg en ny legetime. Denne gangen fikk jeg en av de akuttimene som alle leger har reservert ila dagen. Jeg prøvde ikke å dekke over med pankreatitt eller andre fysiske plager. Denne gangen fikk vi snakket bedre sammen.

Det er ikke første gangen jeg har sittet og grått foran en lege. Men det er første gang for denne legen. Jeg tror en del leger ikke vet helt hvordan de skal håndtere at en voksen mann sitter og gråter foran dem. Men samtidig har de noen innøvde handlinger og ord de tar til.

Jeg har en veldig ålreit fastlege. Han har jobbet i psykiatrien tidligere og vet hva psykisk helse er.

Nå har jeg fått noen tabletter som skal dempe tankekjøret. Jeg har blitt rådet til å ta kontakt med psykisk helseteam i kommunen. Det er kortere tid for å få hjelp der til angst- og panikkanfall enn hos DPS.

Jeg har jo vært hos DPS tidligere pga depresjon. Det er bare tull. Selv om jeg fikk noen gode samtaler så følte jeg meg som et stykke kjøtt som skulle igjennom noen pålagte timer før jeg ble «sluppet fri».

Depresjonen jeg har slitt med har tatt sitt inntog igjen. Jeg er lei meg og nedfor pga dette med angstanfallene. Jeg vet den kommer tilbake, angstanfallet. Så hver dag, hver time, hvert minutt går jeg å gruer meg til neste anfall. Jeg går og kjenner på hele kroppen hele døgnet.

Du vet hvordan hodet er og verden oppleves når du har slikt trykk i ørene. Dotter i øra, sier vi på min dialekt. Slik er det hele tiden for meg. Det er som om jeg har hodet inni en boble mens verden utenfor raser forbi i en forrykende fart.

Jeg gruer meg til jul. Jeg er så sliten.