Avslag er nederlag

Er det noe jeg aldri har taklet så godt så er det å bli avvist. Dessverre har det på mange plan hendt mange ganger oppigjennom årene. Jeg føler det er et stort nederlag og jeg føler meg nedverdiget når det hender.

Det er nok også en grunn til at jeg sjelden tør å våge. At jeg helst ikke ønsker oppmerksomhet eller kontakt. Jeg velger heller å ikke gjøre noe som kan være positivt for meg fremfor å risikere en eller annen form for avvisning eller å ikke få til noe.

Man må våge å tørre, er det noe som heter. Jeg er i utgangspunktet enig og kan lett gi det som et råd til andre. Men det gjelder på alle mulige måter ikke meg.

Ved juletider i fjor var jeg fast bestemt på å bytte jobb. Jeg finpusset på CV-en min, jeg oppdaterte LinkedIn-profilen min og spurte om kontakt med en rekke mennesker i min bransje og som holdet til i nærområdet. Jeg la hodet på hoggestabben og uskammelig spurte en rekke mennesker om å være i mitt nettverk på LinkedIn. På under en måned økte den med nesten 150 personer.

Jeg opprettet et eget nettsted hvor jeg presenterte meg, ting jeg kan og prosjekter jeg jobber med. Jeg begynte å twitre mer aktivt.

Jeg la til rette for å bli oppdaget når juleferien var over. For jeg visste at når januar kom så ville de som søker etter arbeidskraft være tilbake på jobb. Og jeg traff spikeren på den spådommen. Første uka i januar dukket det opp to utlysninger som passet meg perfekt.

Så perfekt at jeg på nytt slengte hodet på hoggestabben og søkte på dem begge to.

De to siste ukene har jeg angret. Voldsomt. Selvbildet og selvfølelsen, er på bunn. Nederlagene var på nytt et faktum når det ene avslaget etter det andre landet i innboksen min.

Nå er jeg bare mer lei meg enn noen gang.