Den onde sirkelen

Jeg begynner jo virkelig å tvile på meg selv når jeg klarer å sette meg selv i samme situasjon gang på gang. Eller i det minste det er hva jeg tror og føler.

Nå er det jo ikke så ille som i min forrige jobb. Og om jeg i et lite øyeblikk skal klare å få fugleperspektiv på hele situasjonen så er det milevis mellom her hvor jeg jobber nå og der jeg var.

Men jeg har gått på en psykisk smell. Og det er så vondt. Og det er så innmari vondt å være i en slik ond sirkel.

De siste dagene har jeg kommet på jobb. Hilst høflig på kolleger. Satt meg ned for å jobbe. Jeg klarer ikke å innvie en samtale. Jeg sitter helt musestille i lunsjen. Jeg klarer ikke å skape en god situasjon for meg eller de rundt meg.

Depresjonen kveler meg og jeg klarer ikke å engasjere meg sosialt eller jobb. Det er dumt og øker hastigheten på den onde sirkelen. Jeg er vel egentlig livredd for å oppleve det samme igjen.

Jeg klarer så vidt å holde maska på hjemmebane. Men det er snart så den faller av.