Det går egentlig bra men så går det ikke så bra likevel

Jeg kjenner jeg er i en nedadgående spiral igjen. Enkelte dager er veldig tunge. Jeg bruker mye tid på å analysere hvorfor. For det går egentlig så bra i livet. Så jeg skal prøve å oppsummere det som er bra.

Jobben

De to foregående arbeidsplassene mine var litt ambivalente. Nå er jeg inne i min femte måned i et fantastisk firma. Gode kolleger, fine arbeidsoppgaver og en anstendig lønn.

Sjefen min er så fornøyd at selv om jeg er i prøvetiden så har han valgt å øke lønna mi fordi jeg gjør en så god jobb. En slik klapp på skulderen har jeg aldri fått før. Det går på skinner.

Økonomien

Økonomien er ting som har gitt meg lite nattesøvn. Det har alltid vært en bekymring og vi har ofte måttet snu på flisa for å få endene til å møtes.

Pandemien har senket lånerentene betraktelig og vi har klart å bygge oss opp et lite buffer. I tillegg har vi blitt flinkere til å tenke økonomi. I tillegg til min lønnsøkning så sover jeg bedre nå enn før.

Hjemmet

Vi har nå bodd i huset et år. Vi trives så godt her. Det er deilig å slippe å måtte dele husvegg med noen. Etter mange år i leilighet så kjøpte vi oss halvpart av en tomannsbolig. Det bodde vi i 8-isj år. I fjor, rett før pandemien traff Norge, kjøpte vi oss enebolig.

Selv om det er gammelt og slitt så trives vi godt her. Vi har pusset opp rom etter rom. Denne sommeren begynner vi ute med ny drenering og isolering slik at vi kan forbedre kjelleren. Vi bruker hagen mye og jeg holder på å pusse opp et gammelt drivhus som står der.

Ungene

Ungene vokser og de er nå på et stadie hvor jeg trives mye bedre i farsrollen enn noen gang tidligere.

Vi leker. Vi spiller fotball. Vi sykler. Vi bader. Vi gjør mye sammen. Samtidig gjør de mye selv også. Eldstemann hiver seg på sykkelen og blir borte noen timer hos kompiser. Minstemann kan besøke klassevenner eller ha besøk av noen.

Ensomheten

Jeg tror det begynner å trigge meg. Jeg har i mange år klart meg godt «alene» og ute venner. Men de siste årene har jeg begynt å kjenne på ensomheten. Hvor kjipt livet er som voksen uten en venn. I kombinasjon av hjemmekontor så er jeg mye alene. De jeg ser er samboer og barna våre. En og annen gang reiser jeg på kontoret og treffer da noen. Men de fleste kollegene mine har også hjemmekontor.

Uansett så tenker jeg mye på det og jeg er ofte nedstemt. Det er ofte en ond sirkel det der. For når jeg er deprimert så ender jeg ofte med å være så langt nede at jeg ikke har overskudd til å ta tak og endre på det eller gjøre noe med det.