En hverdag før jeg forsto jeg var utbrent

De 6 første timene i en hverdag med panikkangst. Her er en ikke så utypisk hverdag for meg som har panikkangst og er tatt ut fra en vilkårlig dag våren 2023.

Jeg våkner 40 minutter før alarmen på mobilen skal ringe. Det er en helt vanlig tirsdag. Men jeg er gjennomvåt av svette. Hvordan kan det være så varmt på soverommet nå? Det var 13 grader i lufta utendørs når jeg la meg i går kveld og soveromsvinduet er åpent.

Pulsen er høy, jeg er svimmel, kvalm og har hodepine. Svetten renner og jeg sparker av meg dyna. Trykker på mobiltelefonen og får bekreftet at jeg har våknet før alarmen igjen.

Det prikker foran øyene mine i det jeg lukker dem igjen. Et lite håp om at jeg skal få sove litt til før alarmen ringer. Jeg blir liggende og hyperventilere for meg selv. Prøver å finne igjen en god pusterytme og puste dypt ned i lungene fremfor å ha pusten oppe i halsen. Lungen kjennes tunge ut og vil liksom ikke. Dypt inn med nesa og sakte ut. Dype trekk.

Utmattet sovner jeg rett før alarmen ringer.

Så er det opp og sprett. Jeg sier ingenting. Vi holder oss til rutinene. Jeg spiser frokosten i all hast, lager frokost til gutta. Jeg har ingen matlyst men ved meg selv at å få opp blodsukkeret hjelper. Jeg tvinger i meg tre brødskiver med syltetøy fra butikken. Av den typen som inneholder mer sukker enn bær. Billigste typen som får det ferske brødet som kjenner ut som en tørr svamp til å gli ned. Et glass melk.

Min samboer er ferdig på badet. Jeg vekker gutta og får de opp av senga. Frokosten deres står klar på kjøkkenbordet. Jeg bytter rom med min samboer. Hun tar over på kjøkkenet og lager nistepakker mens jeg tar en rask dusj.

Hun liker å dusje i varmt vann mens jeg trenger å kjøle meg ned. Varmen og svetten er blitt min fiende. Hver gang jeg blir svett får jeg flashback til de kraftigste anfallene jeg har hatt. Panikkangst, hadde legen kalt det. Javel tenkte jeg og lurte på hvor den kom fra. Hvorfor meg?

Jeg pusser tennene før jeg plukker opp sekken med jobbpc-en. Sier hade til familien på vei ut. Min samboer ser på meg og forstår. Men sier ikke noe. Hun ser det på øynene mine og at jeg skjelver ukontrollerbart på hendene.

I bilen ruller jeg ned vinduene. Jeg må kjøles ned selv etter en kald dusj. Den ellers så striglete hårsveisen får bare bli bustete i gjennomtrekken når jeg kjører. Den kjølige vårluften får heller gjør jobben sin.

Jeg elsker å kjøre bil. Da blir jeg distrahert fra angstanfallet. Ingenting annet i verden hjelper så godt som å sette seg bak rattet og kjøre. Alle teknikker terapeuten min har lært meg og alle teknikker jeg har lest om, sett videoer av osv. har liten eller ingen effekt. Men å kjøre bil, det er hjelper.

Veien er kort. Jeg er tidlig ute og førstemann på parkeringsplassen. Jeg rygger på plass og blir sittende. Jeg slipper rattet og hendene begynner å skjelve igjen. Et angstanfall varer i kun noen minutter, har jeg lært. Men min erfaring er at de kan vare i timer om gangen.

Før noen skal se meg så går jeg ut av bilen. Målet er å komme meg på jobb, sette meg på kontoret og få på hodetelefonene før noen andre kommer. Så kan jeg i det minste begynne dagen i fred og ro. Håper jeg.

Enkelte dager har jeg blitt sittende i min egen boble. Stirre tomt på skjermen foran meg mens angsten raser i kroppen. Det er smertefullt.

Telefonen ringer ikke. Jeg har ventet siden forrige uke på svar på blodprøvene. Hva kan det være med meg mer enn at jeg har fått angsanfall. Hvorfor har jeg mistet energien og hvorfor er jeg så utmattet?

Det begynte med at jeg skylte på koronaen og at jeg ikke hadde vært så aktiv eller trent. Dårlig kondis, lo jeg det bort med. Så jeg økte bare innsatsen. Syklet lengre. Tråkket hardere. Løftet tyngre. Kondisen skulle tilbake til et akseptabelt nivå. Men overskuddet lot vente på seg.

Det er alderen, tenkte jeg. Snart 43 år. Midt i livet og kanskje testosteronnivået var på vei nedover? Jeg har jo merket endringer og kroppen har forandret seg. Det ble mer fisk på menyen og jeg valgte vann fremfor brus eller saft. De små tingene i livet uten å gi avkall på kos på fredagskvelden.

Skulle jeg ringe legen og spørre om den blodprøven? Kan det være kreft? Bukpyttkjærtelen var ikke helt god og de siste årene har jeg akutt blitt innlagt på sykehuset.

Tankene svirrer og legekontoret åpner ikke enda. Å ringe i samme øyeblikk som de åpner er nytteløst. Da havner man bare i kø. Jeg venter strategisk til litt før lunsj.

Klokka er ikke passert 9 en gang og jeg sitter med en sterk kvalme, svetter og har hodepine. Jeg er svimmel og beveger kun hodet når jeg enser at en kollega hilser i gangen. Et vennlig nikk.

Lokalene fylles opp med kolleger. Jeg hører de snakke i det fjerne. Ikke fordi de er langt unna, men fordi jeg sitter i min boble . Det suser i ørene mine og jeg hører stort sett mine egne hjerteslag mens jeg lar fingrene danse over tastaturet. Nye kodelinjer, eposter som besvares, chat som tikker inn på Slack. Mye går på automatikk. Rutinen sitter heldigvis i mine skjelvende hender uten at jeg trenger å tenke så mye.

Klokka går. Kalenderen min minner mer om at jeg i kveld skal jeg på en MR-undersøkelse. Ingenting skal forbli urørt. Alt skal undersøkes for å bekrefte eller avkrefte om det er noe galt innenfor skroget. Eller i kroppen da. Jeg skal altså inn i en maskin fra helvete. Med hele kroppen. Jeg blir urolig bare på tanken.

Kaffe, jeg trenger kaffe. Mangel på koffein har ført til hodepine før det. Jeg reiser meg opp. Litt ustø på beina. Er det noen som ser meg? Nei. Jeg sniker meg bort og finner en kopp. Setter den i maskinen og trykker på skjermen. Den begynner å kverne før det etter kort stund begynner å renne sort gull ned i koppen.

En kollega dukker opp. Ikke fra maskinen altså. Jeg er proaktiv og hilser først. Spør hvordan det går og hva han driver med om dagen. Jeg er kjapp på labben i håp om at vedkommende ikke skal spørre tilbake. Jeg lytter med et halvt øre mens jeg holder meg fast i kjøkkenbenken.

Kaffen er ferdig og jeg tar en slurk av den alt for varme kaffen. Brenner meg på tunga. Men fysisk smerte er bedre enn denne jævla angsten som ikke slipper taket.

To til tre høffelighetsfraser med min kollega og jeg er på vei tilbake til plassen min. Jeg setter meg ned i stolen. Tar på meg hodetelefonen uten å sette på noe lyd. Det glemmer jeg.

En kollega stikker hodet inn. Hei, skal du være med på møtet? Å pokker, jeg har glemt møtet. Ja, sier jeg, jeg kobler meg på nå. Ja, vi andre har samlet oss på møterommet, svarer kollegaen min. Jeg kommer, sier jeg, og klapper sammen laptopen.

Hodet henger ikke med. De snakker om ting som ikke angår meg med kunden på Teams på storskjerm. Brått spør kunden hva jeg synes. Jeg derimot sitter og googler krefttyper og symptomer mens jeg logger meg inn på Helsenorge. Hodet mitt er ikke på jobb. Hodet mitt har så mange spørsmål. Jeg svarer raskt noe diplomatisk og forstår på reaksjonen til alle de andre at jeg var avslørt. Jeg fulgte ikke med.

Så er det lunsj. Jeg er ikke sulten. Jeg har ikke et snev av matlyst, men vet at jeg må ha i meg noe for å klare å ha et overskudd til resten av arbeidsdagen. Jeg sier lite eller ingenting. Jeg tvinger bare i meg maten. Jeg ser og vet at posjonen er alt for liten. Men jeg orker ikke mer enn dette.

Jeg holder hendene under bordet så mye jeg kan slik at kollegene mine ikke skal se jeg skjelver på hendene. Anfallet har nå vart i snart 6 timer i strekk. Det er bare tull at et angstanfall gir seg etter noe minutter. Den kan sette seg og styre resten av dagen.

Du skal stå i det

Alle sier at man skal stå i det. Man skal tvinge seg selv igjennom angstanfallene. Målet er å lære hjernen at situasjonen man befinner seg i ikke er farlig. Gang på gang. På sikt vil hjernen lære at situasjoner som ikke er farlig. Panikkangsten som oppstår i gitt situasjon vil bli svakere og svakere.

Dette er nok sant og fungerer godt i teorien. For min del så har jeg virkelig trodd på det og gjennomført i så stor grad som mulig. Resultatet og bivirkningen er at jeg jaget kroppen min litt for hardt og endte opp med å bli utbrent fordi jeg sto på barrikadene hver eneste dag i hver eneste situasjon.

Mitt råd, basert på egen dyrkjøpte erfaring, er å ta det med ro. Aksepter at enkelte ting rår man ikke over og begynn med de små kampene. Ikke prøv å stå imot alt på en gang. Et steg om gangen, så kommer du frem til slutt.