Ensomhet

Jeg er ikke en spesielt sosial person. Jeg trives veldig godt i mitt eget selskap og kan være alene i lengre perioder. Likevel er jeg er menneske og trenger en liten form for sosial omgang.

I mange år holdt det i massevis med kolleger. Når jeg var yngre så jobbet jeg et sted med mange jevnaldrende. Så mye av den sosiale omgangen foregikk på jobb men også på fritiden med tanke på at vi var unge og festet en del sammen.

Når jeg ble eldre så ble det mindre festing og dermed mindre sosial omgang. Men som jeg nevnte helt først så trives jeg veldig godt i mitt eget selskap. Så det var ikke noe problem for min del.

Trodde jeg.

Nå som jeg har nådd en alder hvor man blir ansett som voksen så møter jeg et helt annet liv. Helt andre krav og en helt annen sosialisering.

Man har jo jobben. Men nå jobber jeg et sted hvor jeg har svært lite til felles med kollegene mine. Det gjør at kaffepauser og lunsjer går litt trått. Og jeg kjenner på det å ikke ha noen venner.

Ensomhet som voksen er langt vanskeligere enn for de som er yngre. Det er nå min påstand siden jeg har vært Viggo Venneløs store deler av mitt liv. Tidligere valgte jeg å være ensom. Nå er det ensomheten som har valgt meg., Det er langt sårere for meg nå enn for 15-20 år siden.