Februar – mars, dette er en merkelig tid vi er inne i

Disse månedene går som berg og dalbane. På så mange plan.

Når vi i februar kjøpt oss nytt hus så hadde jeg knapt hørt om Covid-19 eller corona annet enn at noen kinesere var blitt smittet. Drømmen har lenge vært å komme seg fra en tomannsbolig til enebolig. Men kravet har vært at det ikke ligger langt unna slik at ungene måtte bytte skole og/eller barnehage. Ja også har jo banken hatt sine krav da.

Brått ligger huset der. En enebolig knapt 500 meter unna der vi i dag bor og til en pris som banken kan akseptere. Vi går på visning på kvelden, bestemmer oss, reiser til banken dagen etter og ila noen få morgentimer har vi blitt huseiere.

Noen uker senere står jeg utenfor huset vårt og titter opp på salgs-plakaten. Det har hendt så mye i verden siden den dagen vi la inn bud på nytt hus. Viruset som smittet tusener av kinesere har kommet til Norge. Skoler, barnehager og deler av næringslivet har stengt. Boligmarkedet står på stupet og har begynt å tippe over kanten. Jeg setter meg i bilen og krysser fingrene for at noen i det heletatt ønsker å komme på vising den ettermiddagen.

Stemningen og sinnsroen har gått fra ekstase, via nervøs til totalt vrak på få uker. Jeg titter bort på sønnen min, svelger tungt og holder tilbake tårene før jeg starter bilen. I det vi kjører fra gårdsplassen står en positiv men spent megler igjen på trappa. Han skal være vert den neste timen for evt. skuelystne eller potensielle kjøpere. Eller bare være der.

Det ble solgt! Ikke til den prisen vi hadde håpet på men til en vi kan leve med.

Mars er for meg, som for alle andre, totalt kaos. Det går opp og det går ned. Verden er i brann. Eller den er ikke det. Den er stengt. Jeg har hjemmekontor med resten av familien hjemme. Hva nå? Hva skjer med verden?

Jeg har de samme følelsene og usikkerheten som alle andre.

Bedriften jeg jobber i har ikke all verden av økonomi. Noen dager før jeg skal selge huset så har alle ansatte tatt hjemmekontor. Brått dukker det opp en felles e-post om at dagligleder har tatt sin hatt og gått. Noen dager senere så sitter alle med hjemmekontor dukker første e-post om permisjoner. Tre personer er tatt ut i denne omgang. Hvem er neste?

Jeg er jo en overtenker og pessimist. Tankene går i surr. De surrer i en ond sirkel. Jeg ser ikke lyst på fremtiden og min gode gamle venn depresjonen dukker opp igjen. Dette kommer til å gå til helvete. Med meg helt først.