Fengslet av mitt eget hode og min egen kropp

Hytteturen jeg ikke ble med på. Jeg merker mer og mer at min fysiske og psykiske helse både frivillig og ufrivillig isolerer meg. Denne helgen var det firmatur. Som jeg ikke var med på.

Strålende sol, god mat og godt drikke. Hyggelig selskap og masse morro. Alt jeg i utgangspunktet liker. Likevel holdt jeg meg hjemme. Inne. Så på den uberørte snøen og frosten som krystaliserte seg i sola når de falt av trærne i hagen.

Frykten for å bli syk i igjen. Frykten for at bukspyttkjertelen igjen skulle bli betent. Frykten for angsten. Frykten for å få enda et panikkangstanfall. Alle disse tingene tvinger meg til å være hjemme. Inne.

Men de feststemte kollegene mine la ut gode opplevelser på Snapchat satt jeg igjen hjemme med den neste dårligste følelsen jeg kan ha, frykten for å bli utelatt – FOMO. At de andre kollegene skal knytte sterke bånd med felles opplevelser. Men jeg sakte men sikkert, mens jeg uteblir fra den ene solsiale sammenkomsten etter den andre, får svakere og svakere bånd til mine kolleger.

Lørdag kveld logget jeg meg av Snapchat for å slippe å se. Jeg satt alene i mørket og følte meg meg ensom enn på lenge. Venneløs. Forlatt. Fengslet av mitt eget hode og min egen kropp.

Jeg vet ikke om jeg takler dette her.