Fysisk aktivitet

Det er ingen hemmelighet at fysisk aktivitet er bra for helsa. Ikke bare for den fysiske kroppen men også psyken. Jeg har aldri vært en treningsperson og har aldri drevet med idrett. Men jeg har stort sett alltid vært fysisk aktiv på et hverdagsnivå.

Mye kan jeg takke for at jeg ikke tok førerkort før fylte tredve. Så dit jeg skulle måtte jeg gå eller sykle. Hver dag på jobb. Selv etter at jeg fikk førerkort gikk jeg til og fra jobb. Uansett vær.

Når vi flyttet lengre unna arbeidsplassen min så endret det seg og vi snak oss til å eie to biler. Den daglige gåturen ble erstattet av en kort kjøretur istedet.

Rett før koronapandemien jobbet jeg i en bedrift som hadde en avtale om gratis trening for de ansatte på et treningsstudio rett over gata. En til to ganger i uka kom jeg meg dit. Det var en erstatning for at jeg i flere år hadde byttet ut gåturer med bilturer.

Under pandemien var det selvsagt stengt og treningen uteble. Men de ble erstattet av toppturer og mye naturopplevelser med familien. God avstand til folk var viktig. Etter pandemien så oppdaget vi som familie gleden av å sykle. Spesielt ute i naturen og vi forelsket oss i sykkelstiene i Trysil.

Sist vi var i Trysil fikk jeg angstanfall. Flere. Det var sommeren 2022 og jeg visste ikke hva angst var annet enn at det er svært ubehagelig å stå ute i løypa med fullstendig panikk.

I vinter var det vondt å måke snø. Denne sommeren har jeg ikke rørt på meg. De gjentagende panikkangstanfallene er så fysisk utmattende og kroppen min bruker så mye tid på å restituere seg at jeg har ikke overskudd til å være fysisk aktiv. Enkelte dager er det så ille at jeg synes det er tung å gjøre helt enkle ting som å ta ut av oppvaskmaskinen.

Det er dog noen lyspunkter. Det er de dagene jeg ikke har angst. For de kommer noen ganger. Enkelte dager klarer jeg å kjenne på mitt gamle meg. Slik jeg egentlig er. Da må jeg være rask og få gjort det som må gjøres. F.eks. vaske i huset eller andre ting. Jeg må ri på en bølge som jeg ikke aner hvor lenge varer.