Høstdepresjon og ensomhet

Og der smalt det. Høstdepresjonen slo rett i sikringsboksen så det smalt. Det er egentlig feil å kalle det for høstdepresjon siden jeg elsker høsten bedre enn mange andre årstider. Spesielt nå tidlig på høsten hvor det er sol, varme og trærne fortsatt har grønne blader mellom de gule og røde.

Men jeg har egentlig kjent litt på det et par uker. Den murrende følelsen. I går smalt det når jeg sto å lagde frokost. Minnene om en avdød barnedomsvenn kvernet i hodet. Han tok sitt eget liv og det hjalp jo ikke at radioen spilte kanskje sommerens tristeste låt heller, Smilet i ditt eget speil av Chris Holsten.

Der sto jeg altså plutselig, en mann i sin beste alder, kjempet for å klare å stå oppreist når hele kroppen ville ned på gulvet i fosterstilling. Jeg gjorde det jeg kunne for å holde tårene tilbake. Pustet dypt og prøvde å fokusere på noe annet.

I dag våknet jeg tidlig. Det er søndag og ro i huset. To av fire har allerede reist vekk til et idrettsstevne. Det er meg og yngstesønn. Han elsker disse rolige søndagene. Det betyr pysjamas i sofaen foran TV-en mens han spiser frokost. Gjerne til langt ut på formiddagen om vi ikke har noen planer for dagen.

For min del betyr det en rolig tid på kjøkkenet hvor jeg kan spise mat, drikke kaffe, se en video på YouTube eller ta igjen litt på sosiale medier fra de siste dagene.

Men kjedesomheten kan ta meg om jeg blir sittende lenge. Og giddasløsheten. Da begynner ofte tankene. Selv med full mage og med blodsukkeret på vei opp så forsvinner liksom energien og tiltakslysten.

Og når jeg er inne i en periode som nå med litt mye tankekjør så er det vondt. Man kommer inn i en ond spiral.

Nå kommer jeg altså frem til det jeg egentlig ville skrive om. Som jeg har skrevet så mange ganger om tidligere. Jeg skulle ønske jeg hadde en venn eller flere. Noen kompiser eller at jeg var en del av en gjeng. En kompisgjeng.

I desember spiller et av mine favorittband konsert her i byen. Det har mer eller mindre blitt en tradisjon at de gjester byen i førjulstiden. Et herlig stykke rock i norsk musikkhistorie. Men jeg kjenner ingen andre som digger dem. Bare meg.

Selv ikke samboeren min liker de. Til tross for at de til tider har herjet hitlistene i Norge og er i mine øyne kanskje et av de beste livebandene man kan oppleve. Bare en gang de siste 15 årene har jeg fått oppleve dem live. Til tross for at de jevnlig gjester byen min.

Så mens jeg satt her, hørte lyden fra stua av at yngstemann trykket på spillkontrolleren, og oppdaterte meg på sosiale medier så dukker det opp en video (reels, som det nå heter) av en kollega. God stemning, fest og de sitter i en sofa og danser. Veldig god stemning. Slik skulle jeg ønske jeg hadde det. Kjenne noen jeg var på linje med.

Jeg føler meg så ensom! Jeg er så lei meg.

Kollegaen min er kanskje en av de mest ålreite jeg vet om. Vi har kjent hverandre i mange år. Og på mange måter føler jeg at vi har et bånd mellom oss. Han er en usedvanlig ålreit fyr å snakke med. Sosialt svært intelligent og en som alle liker. Jeg skulle ønske vi var kompiser. Jeg skulle ønske jeg var i den sofaen på den videoen.

Men vi har ingen felles interesser. Så jeg forstår godt hvorfor han ikke inviterer meg på fest (eller andre ting). For jeg beriker ikke hans liv med noe positivt.

Det er det man skal gjøre. Omgås folk som man trives med. Ingen trives med meg.

Det forstår jeg godt. Jeg er lei meg selv. Så hvorfor skulle folk bruke energi på meg?