Jeg begynner å glede meg til mini-guttetur

Jeg nevner ofte at jeg er ensom. Det er ofte en rød tråd i mine innlegg. Ensomheten er også noe som påvirker livet mitt i stor grad. Ensomheten styrer også mye av depresjonen som rir i meg og er i mange tilfeller utløsende faktor for mine handlinger.

Nå er det jo ikke slik at jeg bor alene i ei hytte langt inne i skogen. Jeg har samboer, barn, familie og kolleger. Men ensomheten bunner mye i at jeg ikke har funnet en likemann. Likedame? Likeperson? Det og noen andre faktorer gjør jo at jeg murer meg inne og rekker ikke ut hånda.

Jeg kjenner en annen mann, som har et greit stort nettverk, som er det nærmeste jeg kan kalle kompis. Det er riktig nok tre år siden vi sist møttes og vi har kun en felles interesse. Og den er limet.

Jeg vet dette innlegget begynner litt sånn … blæhh … men egentlig er det et litt mer feel good -innlegg. For det som er litt fint med «kompisen» min er at en gang i blant (sånn . hvert tredje år da ca) så klarer han å rekke ut en hånd først.

Denne gangen har det resultert i at vi førstkommende helg skal på en mini-guttetur til Tigerstaden. Hotell, konsert, øl … (har lyst til å skrive damer her, men det blir det ikke). Vi er begge småbarnsfedre med trang økonomi, så det blir høy sigarføring på svært lavt budsjett.

Egentlig gruer jeg meg og har hatt lyst til å avlyse hele greia i lang tid. Men nå som helgen er kommet så begynner jeg faktisk å glede meg litt. Det skal uansett bli godt å komme seg ut av huset for en liten stund.