Jeg er så lei, jeg er så bekymret

Jeg må slutte å lese nyheter. Nå kjenner jeg at jeg er lei. Jeg er så lei korona. Jeg blir nesten apatisk til alle tallene som lyser mot meg og alle endringer i tiltak og kanskje tiltak og lokale tiltak og lokale tiltak andre steder enn der jeg bor. Jeg klarer ikke å holde orden eller oversikt. Jeg føler alt er en stor grøt.

Det som lyste sterkest mot meg i dag er nyheten om rekordantall smittede siste døgn, 2552 personer har fått påvist covid-19.

Nå har jeg kommet til det punktet at jeg ikke vet hva jeg skal føle eller tenke lengre. Frykten for å bli smittet er så stor at det hemmer hverdagen min. Takk for at jeg kan ta hjemmekontor. Jeg hadde ikke klart å stå i det ellers.

Jeg er vaksinert. Har ingen underliggende sykdommer som jeg vet om. Er frisk og har en relativt god fysisk form. Så alt ligger til grunn for at jeg skulle klare å stå over en eventuell smitte og at sykdomsforløpet burde gå lett.

Likevel er jeg så redd for å bli smittet. Den frykten er så altoppslukende. Den hemmer meg i hverdagen. Både fordi jeg unngår å gjøre fysiske ting som å være ute blant folk. Det har generelt ikke vært et problem fordi jeg har lite fysisk omgang med mennesker fra før. Men tankene som kverner i hodet er det som tar opp så mye tid. Jeg tenker og tenker og tenker. Jeg er bekymret. Svært bekymret.

Det er så vondt. Fordi jeg vet jeg ville fått det bedre om jeg klarte å slutte å tenke og bekymre meg så mye. Det ligger liksom i bakhodet mitt ting jeg skulle gjort og tenkt på. Det er som om det er en kø av tanker og at alle de gode tingene står langt bak men kommer den dagen jeg blir ferdig med å bekymre meg.

Jeg blir så sliten.