Jeg går i bane

… du er sola. Jeg er månen.

De siste ukene har vært mer eller mindre rutine på hjemmebane. Vi gjør de samme tingene til de samme tidene. Om igjen og om igjen.

Jeg tror min samboer er fortvilet over at vi ikke finner på noe mer spennende og prøver å krydre hverdagen med aktiviteter. Spesielt for ungene. For min del så tviholder jeg på rutinene.

Det er rutinene som gjør at jeg klarer å holde hodet over vannet. Ellers blir det fort kaos i topplokket. Jeg liker rutiner på de dagligdagse tingene. Da vet jeg hva som kommer og hva jeg kan forvente meg.

Samtidig så prøver vi å gi og ta. Jeg er med på å finne på ting (bare jeg får en liten forvarsel) og min samboer er med på rutinene for å få hverdagen til å fly forbi.

Jeg har noen gode dager nå. Depresjonen er lav og bortimot ikke-eksisterende. Det er godt. Samtidig så vet jeg at når jeg skriver det her så går det ikke mange dagene før den tar kvelertak igjen.

Men jeg begynner å bli vandt til oppturene og nedturene nå.