Jeg klarer ikke å utfordre meg selv

Nå har jeg tatt vært på kurs for å mestre angst. Jeg har vært på kurs for å meste grublinger og bekymringer. Jeg har tatt nettkurs som visstnok skulle være bra. Jeg går til en terapeut jevnlig. Sammen med terapeuten har jeg gjennomført angsttriggende timer.

Jeg har lest opp og ned om angst. I bokhylla står det nå 5 bøker om angst. Siste fikk jeg riktignok i postkassen i dag, så den er ikke lest.

Daglig sliter jeg med angsten. Den sliter i kroppen og jeg er dødssliten om kveldene. Noen ganger river angsanfallene i kroppen. De setter meg ut. Andre ganger går jeg mer eller mindre rundt som et aspeløv og skjelver men likevel klarer å gjøre det jeg skal.

Begge deler er slitsomme.

Men det er lenge siden jeg har hatt et skikkelig anfall. Et realt panikkanfall hvor døden ser meg rett inn i øynene. Det er jeg glad for. Likevel er jeg også veldig nysgjerrige på hvordan jeg ville taklet et slikt anfall nå som jeg sitter med den kunnskapen jeg har tilegnet meg om angst.

En av grunnene til at jeg ikke opplever panikkangst nå er at jeg ikke utsetter meg for noe ubehagelig. Mye fordi jeg ikke eier et sosialt liv utenfor arbeid.

Livet mitt består av at jeg jobber og sørger for at barna våre er med på sine fritidsaktiviteter. Ellers så er jeg hjemme.

Hjemme er jo så trygt å godt.

Men jeg har ingen hobbyer som får meg ut av huset. Jeg har ingen venner som jeg kan besøke. Jeg har ingenting. Jeg har ikke et liv. Livet mitt består kun av å jobbe og forsørge.

Da er det vanskelig da å utfordre meg selv både på små og store ting i livet som kan trigge angsten.