Jeg mangler motivasjon

I tillegg til å følge meg så sliten disse dager så kjenner jeg at motivasjonen til jobben er svært liten.

Etter at jeg sa opp jobben så går jeg egentlig bare å venter på å komme meg vekk. Jeg må jobbe ut oppsigelsestiden. Samtidig så gruer jeg meg til å begynne i ny jobb. Ny jobb, nytt sted, nye kolleger. Hva om jeg ikke er god nok og at de ikke ønsker å ha meg der. At jeg før jeg får fullført prøvetiden får beskjed om at dette ikke var hva de så for seg når jeg ble ansatt.

Så slikt sett så er jeg glad jeg jobber ut oppsigelsestiden og at det fortsatt er noen uker til jeg skal begynne i ny jobb. Men det jeg skulle ønske jeg kunne var å ta en uke fri. Jeg skulle ønske jeg hadde litt alenetid. Uten familie og uten jobb. Bare for å samle tanker. Få litt tid til å være. Tid til å tenke igjennom og planlegge mentalt sett hvordan overgangen til ny jobb skal kunne gå så bra som mulig. Motivere meg selv.

Men jeg er, som veldig mange andre, mest opplagt og fornuftig på dagtid. Som alle småbarnsforeldre så får man ikke voksentid før etter at ungene er i seng. Da er jeg mentalt sett så sliten at tankene som farer igjennom hodet ikke nødvendigvis er oppmuntrende eller vel gjennomtenkt.

Så motivasjonen for jobb, familie og ikke minst bytte av arbeidssted er lav.