Jeg mot meg

For dem av oss som ser på lineær-TV så har vi kommet halvveis inn i andre sesong av serien Jeg mot meg. Her følger vi 8 ungdommer som møtes en gang i uken sammen med psykolog Peder Kjøs.

Jeg har blitt helt betatt av programmet. Jeg ler, gråter og blir sint i takt med ungdommene som har turt å fortelle om sine indre demoner for hele verden.

Hver gang jeg har sett en episode så blir jeg sittende helt tom i hodet og tenke. Samtidig så kjenner jeg et sterkere og sterkere ønske om å kunne bli med på noe slikt selv. Ikke på fjernsyn. Men å sitte i en gruppe med mennesker man på sikt kan kalle sine venner. Noen som forstår og som respekterer all den uroen som finnes inni meg.

Jeg skulle ønske jeg kunne sitte i en slik gruppe med mennesker jeg kan føle meg trygg på og snakke ut og lytte til andre.