Jeg vil ikke at den virkelige verden skal vite

Nå skal jeg skrive om psykisk helse. Nærmere sagt min egen psykiske helse. Den som går litt opp og ned. Jeg levde i overkant 30 år i troen på at psykisk helse kun var de som var litt rare i hodet. Ja, det gjorde jeg. Voksen mann som var overbevist om at psykisk helse ikke angikk meg og var forbeholdt svake mennesker. Så feil kan man ta.

I over 10 år jobbet jeg i en bedrift hvor det var mest mulig å være tøffere enn toget og til tider kunne man kjenne lukten av testosteron i kontorlokalene vi satt i. Man skulle på ingen måte vise følelser annet enn sult. Og man skulle til enhver tid være på godfot med sjefen som satte standarden på hvordan arbeidsmiljøet var der.

Det sies at alle har en psykisk helse. Det stemmer. Det vet jeg i dag. Selv møtte jeg veggen. Det var som å være bunnet fast foran på et godstog hvor skinnene endte opp i en fjellvegg. For min del var det depresjoner. Sterke depresjoner og tanker om å ende mitt eget liv som styrte livet mitt.

Men som mann og omgitt av mennesker hver eneste dag hvor man på ingen måte måtte vise svakheter for så brant jeg inne med sterke tanker og et mørke som jeg ikke unner noen å oppleve. Selv ikke mine nærmeste visste noe. De merket at jeg ikke var helt meg selv, men visste ikke hva det var og la skylden på at jeg var enten lat, unnvikende eller vanskelig. Og det var jeg. Jeg gjorde alt jeg kunne for å opprettholde fasaden. Selv om jeg det betydde at jeg måtte si, gjøre og oppføre meg merkelig.

Men på et tidspunkt løftet jeg røret. Jeg hadde øreverk som ikke gikk over av seg selv og hadde i tillegg til sterke psykiske smerter også fysiske smerter. Jeg ringte legen og sa jeg måtte ha time for to ting. Jeg turte å si det. Vedkommende som tok telefonen lurte på hva det var og når jeg sa at det var øreverk så kunne jeg få time 2 uker frem i tid. Men når vedkommende lurte på hva den andre tingen var og jeg sa at livet ikke var så lett om dagen så fikk jeg legetime med en gang.

Så jeg var nok skyld i at noen ble sittende lengre å vente på venterommet den dagen. For jeg fikk bare beskjed om å komme. For vedkommende i andre enden vet at når en mann endelig tar opp røret og sier at ting ikke er greit så er det alvor. Det er ikke noe som har oppstått over natten og det er et rop om hjelp.

Den dag i dag så klarer jeg å leve. Jeg har noen verktøy jeg kan bruke for å komme meg gjennom de mørkeste dagene. Jeg pleier å kjenne igjen symptomene på forhånd og kan forberede meg på tunge dager. Jeg pleier å kjenne igjen hva som kan trigge tunge stunder også.

Noe ganger bommer jeg. De fleste gangene treffer jeg.

Men til tross for alt dette så er det fortsatt en hemmelighet jeg bærer på. Det er kun et par mennesker i den virkelige verden som kjenner meg og vet at jeg sliter. Jeg vil ikke at folk skal vite. Jeg føler skam.

Jeg vil ikke at mine foreldre, søsken, mine barn, min samboers familie, eller andre foreldre på skolen til min barn osv osv. skal vite det. Ikke mine kolleger eller noen andre. Jeg vil bare være han normale. Selv om jeg ikke føler meg normal.

Nå vi nok tilbake til det jeg begynte dette innlegget med. For meg er det lett å akseptere at andre har en psykisk helse. Det er mye letter for meg å gi andre råd, tips, trøst og hjelp. Jeg aksepterer at andre har psykiske utfordringer. Men jeg klarer ikke å akseptere at andre skal vite jeg har det.

Det er så merkelig.