Koronaen sniker seg innpå (igjen)

**Jeg har naturligvis skrevet et og annet om korona de siste månedene. Det er ikke så rart. Korona er noe som opptar hele samfunnet. Hele verden egentlig. Men jeg har latt være å skrive så mye om det. **

Jeg har en del tanker men synes kanskje det er vanskeligere å sette ord på de enn jeg har med en rekke andre ting jeg skriver om.

Jeg tror egentlig alt jeg tenker og føler bunner i en felles følelse: frykt. Men hele spekteret rundt, de rasjonelle og irrasjonelle tanker og følelser finner jeg vanskelig å sette ord på. Tankene er til tider så flyktige og spinner så raskt.

Men så har vi altså kommet dit hen at en kollega har fått korona. Norge åpnet opp igjen, vi går på jobb igjen, langt færre dager med hjemmekontor og livet begynner å smyge seg tilbake til det vi ønsker skal være normalen igjen. Selv tror jeg ikke på at den nye normalen er lik den normalen vi hadde før korona. Men det får bli et eget blogginnlegg.

Den kryper så tett innpå. Jeg kjenner til noen som har hatt korona. Så den har liksom lusket rundt i buskene rundt meg hele tiden. Men nå har altså en jeg deler kontorlokaler med, lunsjbord og toalettfasiliteter fått korona. En som antageligvis ville blitt karakterisert som nærkontakt før åpningen tidligere i høst.

Bedriften har fått tak i hurtigtester og lagt frem til de som ønsker å teste seg.

Det er så mye som står på spill og jeg kjenner et snev av panikk. Ikke fordi jeg føler meg syk eller tror jeg er smittet. Men fordi alle rundt meg er så avslappet og har et så lavt nivå av stress. De bryr seg liksom ikke. Hos meg derimot går alarmklokkene.

Det blir hjemmekontor resten av uka på meg.