Mine symptomer

Her er en tekst jeg har prøvd å skrive for å forklare dem som ikke kjenner til angsten min og hvordan den påvirker meg rent fysisk. For det er ingen tvil om at jeg får en rekke fysiske reaksjoner når jeg får anfall.

Svært enkelt forklart så kan hodet mitt finne på å sette igang alle alarmklokkene samtidig på et tilfeldig tidspunkt og av uklare årsaker.

Det jeg synes er vanskeligst er de fysiske og kroppslige reaksjonene. Mange av dem kommer av at man hyperventilerer men også at når kroppen enser fare så forflyttes blod fra de mindre viktige kroppsdeler til de store muskelgruppene.

Resultatet er at jeg får tunnelsyn og noen ganger prikker det foran øynene så jeg ikke ser klart. Hørselen forsvinner helt eller delvis. Pga økt oksygenopptak men mindre blod til hjernen så blir jeg svimmel. Det begynner å prikke i hender og føtter samtidig som at de begynner å riste/skjelve.

Ja og hjertet da. Det kan til tider slå så hardt og raskt at det kjennes ut som om det er på vei ut. Jeg trenger ikke forklare hva som skjer med mage og tarm når blodtilførselen synker. Men “feriemage” er beskrivende. En av de tingene med magen som er direkte vanskelig er melkesyren etterfulgt av slående kvalme. Den alene kan være så overveldende at den slår meg helt ut. Hver eneste muskel går i spenn i hele kroppen.

Det er ikke like ille hver gang og det er ikke alltid alle de kroppslige symptomene slår til heller. Men når de gjør det så smeller det. Resultatet etter et anfall er at jeg både psykisk og fysisk er utmattet. Kroppen har to kamper samtidig. En for å utføre og en som bekjemper et anfall.

Den eneste trøsten er at den delen som bekjemper alltid vinner. Noen ganger kan kampen vare i 10 minutter mens andre ganger kan den vare i timesvis. Jeg vet aldri når neste anfall dukker opp. Det kan gå dager eller minutter mellom dem. Men jo lenger tid mellom dem jo kraftigere er de ofte.

Dette alene kan føre til angst i seg selv. For jeg lever hele tiden i uvisse. Det er svært slitsomt og har blitt veldig kontrollerende over livet mitt. Jeg er i utgangspunktet veldig hjemkjær men nå har jeg blitt usunt hjemkjær. Jeg kvier meg for å gå ut av husets fire vegger og jeg kvier meg til å ta imot besøk. Dette er ting som stresser meg. Blant en liste som uheldigvis vokser.

Panikkangst kan ikke kureres. Det er noe jeg må lære meg å leve med. Men symptomene kan til tider være overveldende. Noen ganger må jeg bare ta opp kampen og en av de tingene jeg gjør er å trene/overbevise hjernen om at steder og situasjoner ikke er farlige. Spesielt situasjoner og steder hvor jeg tidligere har hatt anfall.

Men det er vanskelig og jeg må hele tiden velge hvilken kamper jeg skal stå i og hvilken den skal få vinne. Spesielt vanskelig er de tilfellene hvor jeg ikke kan knytte til tid og sted. Som f.eks. når jeg våkner av angstanfall om natten eller morgenen.

Jo mer jeg bekjemper angsten jo hardere slår den til. Det er som om den har sin egen vilje og den finner stadig nye måter å slå meg ut på. En av de siste tingene er at jeg gråter ukontrollert. Jeg får bare ikke stoppet det.