Når døden kryper innpå

Hvis du ikke viste det fra før så jeg er nok i verdenseliten når det gjelder å fortrenge følelser. Om ikke verdenseliten så ville jeg gjort det bra i kretsmesterskapet.

Riktignok har jeg de siste årene blitt bedre kjent med egne følelser og jeg er nok uten at jeg vet det helt selv blitt flinkere til å sette ord på dem.

Men døden er ikke noe jeg er komfortabel med. Andres død, vel å merke. Til tider vil jeg selv dø, andre ganger venter jeg bare på den mens de fleste dager så tenker jeg ikke så mye på den lengre.

Men at andre skal forsvinne ut av mitt liv er noe jeg ikke helt klarer å tenke på. Det er en følelse og tanke som jeg fortrenger. De siste årene har vi i familien mistet onkler og tanter. Noen av alderdom og noen til sykdom. Det er mennesker og sorg jeg fint klarer å holde på avstand. Fortrenge og heller tenke på andre ting.

For rundt halvannet år siden så tok en barndomsvenn livet sitt. Vi hadde ikke snakket sammen på kanskje 15-16 år. Men det gikk dypt inn på meg og jeg kan den dag i dag sørge over tapet av han.

I vinter fikk min far, min helt, kreft. Jeg har i 8-9 måneder nå sett han sakte men sikkert forsvinne hen. Operasjon og behandling har tæret hardt på den ellers så spreke og sterke mannen. Helt siden tenårene har jeg gruet meg til at jeg skal miste pappa. Nå er jeg nærmere enn noen gang tidligere.

Det er jo meningsløst å ta sorgene på forskudd. Man skal jo heller sette pris på det man har.

Tanken på at jeg en dag skal leve uten han er så vond. Det river i meg.