Nyttårsaften det ikke ble noe av

Rett før jul tikket det inn en invitasjon til feiring på nyttårsaften. Det var et vennepar av oss som inviterte oss. De har også to sønner i samme alder som våre sønner. Så alt ligger til rette for at det kan være hyggelig å være med dem.

Men hver gang de skal «arrangere» noe så er det med en flokk med folk. Og ingen av dem kjenner jeg/vi. Jeg kjente allerede når min samboer nevnte at vi var invitert at det knøt seg hardt i magen. Et klump og et ubehag. Angst, tenkte jeg.

Vi avslo invitasjonen.

Klumpen i magen endret seg. Men forsvant ikke. For nå fikk jeg dårlig samvittighet for å ha fått min samboer til å avslå en invitasjon fra henne venninne. Det er nå jeg som er årsaken til at vi ikke er sosiale på en kveld hvor vi kunne vært i hyggelig lag. Eller i det minste hun og ungene kunne vært i hyggelig lag.

Nå i ettertid så viser det seg at den andre familien også feiret nyttårsaften alene. Vi var de eneste de hadde invitert og vi avslo.

Det dumme hodet mitt gjør at jeg mer og mer lever et liv som ikke gir verdi for meg eller dem rundt meg.