Smertene jeg ikke vil andre skal vite om

Ting jeg ikke har nevnt for noen som plager meg. Mye fordi jeg er bekymret og redd, og fordi jeg ikke har hørt om andre som går igjennom det samme. Dermed ønsker jeg ikke oppmerksomhet.

Men det hender noe med kroppen min som ikke er så bra. Endringer som jeg ikke klarer å slå meg til ro med. Som mann så tenker man ofte at ting går seg til eller går over. Men denne gangen er det litt mer alvorlig enn som så.

Pankreatitt

For ca. 2 år siden ble jeg akutt lagt inn på sykehuset med pankreatitt. Det var akutt betennelse i bukspyttkjertelen. Jeg har tidligere hatt gallesten og har operert ut galleblæren. Så jeg vet et og annet om fysisk smerte. Men dette her, det overgår kraftige gallestensanfall. Langt over.

Siden da har jeg levd i det stille i frykt for å få tilbake disse smertene. For de var så kraftige at jeg var ikke meg selv. Jeg unner ingen å oppleve noe slikt.

Så de to siste årene har jeg levd i frykt for at det skulle hende igjen. Hver gang jeg kjenner på et eller annet går hodet mitt inn i en krisemodus.

Ullevål

For 4 uker siden hendte det igjen. Jeg og en bekjent var på hotelltur i Oslo. På vei hjem så fikk jeg brått smerter og besvimte på togperrongen. Vi kom oss til legevaken og jeg ble lagt inn på Ullevål. Senere ble jeg fraktet til det sykehuset jeg sogner til for videre oppfølging.

Det som var litt atypisk denne gangen var at jeg noen timer i forkant fikk noen signaler jeg ikke tolket som starten på et nytt smerteanfall. Jeg ble kvalm og svettet over hele kroppen.

Jeg velger denne gangen å kontakte fastlege for å prøve å finne ut av ting. Endelig en lege som tar meg på alvor og det ble enda en runde med blodprøver og henvisning videre.

Konferanse

For 2 uker siden var jeg på en konferanse i Stockholm. Brått ble jeg kvalm og svettet igjen. Dermed fikk jeg panikk. Antageligvis et panikkanfall som satte meg ut. Det endte med at jeg snek meg ut av konferansen og gjemte meg på hotellrommet. Men smertene kom aldri denne gangen og dagen etter var jeg i form igjen.

Høstferie

I går hendte det igjen. Vi var på et liten høstferie og jeg våknet på natten med smerter i magen. Jeg prøver å tenke at dette ikke blir bedre om jeg skal få panikk. Jeg vil heller ikke skape uro i familien. Så jeg holder kjeft. Men under frokosten blir jeg kvalm og svetter. Det er synlig at jeg ikke er i form. Så enda en runde på enda en legevakt langt unna hjemme.

Kanskje det mest smertefulle var å se usikkerheten og frykten i øynene til både samboer og barna. Hva skjer med pappa? Vi er redde.

Panikken og smertene

Jeg synes det er vanskelig å være åpen om dette ovenfor de rundt meg. Det høres så banalt ut og de siste gangene har det stort sett vært sterk kvalme og svette. Og jeg mistenker det har like mye med panikken og kanskje et panikkanfall å gjøre enn selve kroppen. Men det ene er mat for det andre.

De siste dagene har jeg hatt smerter i magen. Legene er usikre på hva det kan være. Blodprøvene er fine. Er det bukspyttkjertelen, refluks, magesår eller noe annet? Kan det være kreft eller gallesten som sitter fast?

Det som er vanskeligst er å leve i uvisse. At jeg ikke klarer å ro meg selv ned når jeg får panikk. Frykten for å bli syk igjen. Frykten for å ikke bli tatt på alvor. Frykten for hva andre rundt meg tenker om meg.

I morgen skal jeg på en workshop med en kunde. I en annen by. Langt unna og uten kjente mennesker rundt meg. Jeg kjenner jeg blir urolig bare på tanken.

Jeg vil ikke dette mer.