Som lyn fra klar himmel

Jeg vet ikke hva som trigget det eller hvor det kom fra. Som lyn fra klar himmel dro depresjonen til meg midt i trynet og tok skikkelig kvelertak på meg i forrige uke. Etter det har den bare strammet taket mer og mer.

Samtidig som at jeg ikke aner hva som trigget det så er jeg mer nedstemt nå enn jeg noen gang kan huske det siste året. Det er lenge siden sist jeg skrapte bunnen så hardt.

Jeg satt i et møte tidligere i dag. Jeg måtte ta av meg brillene og klø meg i øynene for å late om at det var pollenallergi. Sannheten var at jeg skjulte tårer som brått presset seg på.

Jeg er så sliten. Både fysisk og psykisk. Det eneste jeg har lyst til er å lukke øynene. Legge meg under dyna med pute over hodet. Helt mørkt. Helt stille. Uten tanker. Bare puste inn og ut. Ikke kjenne noe annet enn noe varmt og mykt rundt meg.

Jeg har ikke klart å følge opp de jeg vanligvis har kontakt med. Som på Facebook og Snapchat. De jeg normalt snakker med. Det merkes også ved at jeg får færre meldinger inn. Det er naturligvis noe jeg bekymrer meg om.

Jeg fokuserer sterkt på familien nå. De som faktisk er nær meg. Men det er vanskelig når jeg møtte en vegg i 100 Km/t som dukket opp fra intet.

Jeg har det virkelig ikke godt nå.