Sommerferien 2023 oppsummert

Jeg er tilbake på jobb etter fire uker med sommerferie. Alle snakker om ferien sin hva de har gjort. De spør og graver som om de er interessert i hva andre har gjort. Sannheten er at det er en konkurranse i å ha hatt den mest innholdsrike ferien. Enten det er i hvilket land de har besøkt, hotellovernattinger eller antall regnværsdager.

Jeg for min del har hatt en skikkelig ræva sommerferie i år. Jeg sier det ikke. Jeg tar på meg et smil og sier at ferien har vært fin. Sannheten er at angsten og depresjonen har preget ferien min. Så mye at det har ikke føltes som en ferie. Nesten hver dag og hver natt har vært en indre kamp. Det kjennes ut som om jeg har kjempet et slag hver dag i en krig som aldri tar slutt.

Redningen for meg er å ha verdens mest forståelsesfulle samboer som hjelper meg med å takle hverdagene og står ved min side når jeg skal kjempe mot mine indre demoner.

Men det er ikke til å komme unna at på toppen av det hele så kjenner jeg på en dårlig samvittighet for å ha dager hvor jeg ikke klarer å komme meg ut av huset. Ikke for min egen del, for jeg trives hjemme. Det har jeg alltid gjort.

Forskjellen nå kontra før er at jeg tidligere ikke hadde noe problem med å reise vekk fra hjemmet. Noen dager på ferie var ikke et problem og ungene kunne komme tilbake på skolen og fortelle om opplevelser de hadde hatt i sin ferie.

Men i år har vi vært hjemme. Mye hjemme. Alt på grunn av meg. Det er tungt. Veldig tungt. Det er vondt å vite at ungene har gått glipp av turer og opplevelser.

Tidligere har vi mer eller mindre hatt fast uke i Danmark. Vi var gode på toppturer. Vi var gode på hotellfrokoster. Vi var spontane og vi var gode på sykkelferie. Vi var også gode på å finne på ting hjemme. I år har vi kun vært gode på sofaen og blitt svært gode på å kjede oss. Bare på grunn av meg. Det er vondt og tungt å tenke på.

Jeg kjenner på at jeg er en dårlig far. Pappaen som ikke kan. Pappaen som er til hinder for alt som er gøy. Jeg sitter med en dårlig magefølelse som sier at de kunne fått så mye mer. Ikke mer enn andre. Men opp til et normalt nivå om jeg bare kunne vært med eller vært istand til å reise på andre ting.

Min samboer har reddet sommeren. Virkelig. Hun har stått stødig og fikset alt jeg ikke klarer. Hun har gitt ungene opplevelser i sommer. Enten det er å bade på stranda, se på fotballkamper, besøke venner eller reise bort.

Det siste er at jeg har ikke hatt energi eller overskudd til å gjøre fysiske prosjekter. Sommeren er ofte en tid for prosjekter. Vi skulle fikse plen, ny grensekabel til robotgressklipperen, pergola tegnet og planla jeg allerede i fjor, murerarbeid i kjelleren osv. Jeg har tidligere alltid kost meg med å “gnikke” på bilen. I år har jeg ikke tatt frem vaskebøtta eller høgtrykkspyleren en gang.

All panikkangsten krever så mye energi fra meg at jeg i perioder er fysisk utmattet.