Viggo Venneløs – mine tanker om hvorfor jeg ikke har noen venner

Jeg er en person som aldri har hatt mange venner. De jeg har hatt har jeg vel heller ikke kunne kalle for gode venner. Men noen har jeg hatt. Uavhengig av om de har vært gode eller ei så har jeg mistet dem.

Jeg har gjort meg mange tanker om nettopp dette med at jeg ikke har noen venner. Det ideelle glansbildet er de som har hatt de samme vennene i tykt og tynt. Gjerne siden de var barn.

Jeg sier ofte til mine egne barn at de må vise omsorg og omtanke for de vennene de har. At venner ikke vokser på trær.

Men i motsetning til glansbildet så er virkeligheten slik at svært få av oss har de samme vennene eller bekjente i voksen alder som de har når man var barn. Interesse, skole, utdanning, kjærlighet, jobb og en hel del andre ting påvirker hvor man ender opp i livet som voksen.

Men jeg tror at om man tar vare på de som er rundt seg, og samtidig er kynisk nok til å kutte ut de som gikk er bra for en, så vil man alltid ha gode mennesker rundt seg.

Hadde jeg bare klart å følge mitt eget råd.

Som voksen ser jeg tilbake på min egen oppvekst. Mye fordi jeg leter etter hint om hvorfor jeg ble som jeg ble som voksen. Hvorfor jeg sitter alene med kun en økende depresjon som selskap.

Bildet er sammensatt men jeg tror jeg har funnet noen holdepunkter som er sterkere enn andre.

Som barn ble jeg mye mobbet. Jeg vokste opp i ei gate hvor nesten alle tomter ble lagt ut for salg samtidig. Dvs. det var en generasjon av unge voksne som bygget boliger og fikk barn. Det var et nabolag fylt opp av barn i samme generasjon og alderstrinn. Det var ikke mange årene mellom de eldste og de yngste.

Til tross for dette fant jeg aldri min plass. Jeg fant aldri den plassen jeg ønsket. Jeg var den gutten i gata som ble plukket på av de andre barna. I slutten av barneskolen fikk jeg smaken på hvor godt jeg hadde det i mitt eget selskap. Hvor deilig det var å være alene.

Men ønske om anerkjennelse den var sterk. Jeg følte meg aldri bra nok. Jeg ble sammenlignet med alle andre og jeg sammenlignet meg selv med alle andre.

Ungdomstiden forsterket dette. På ungdomskolen fikk jeg en ny omgangskrets. En som kanskje ikke var så ille som tidligere. Men følelsen av å ikke strekke til ble sterkere. Og hvis man blander det med en usikker og umoden ungdom med korte sosiale antenner så er det ikke rart man ikke ble likt av de andre.

Videregående og de tidligste studieårene vil jeg ikke snakke om. For om tiden på ungdomsskolen ikke var ille nok så ble den bare verre. Mobbingen uteble men forandret seg til utfrysning.

Følelsen av å ikke være godt nok ble pleiet av forundring og fornektelse i hele min ungdomstid. Jeg fornektet av de andre hadde et sosialt liv. Jeg så ned på andre i håp om å hevde meg selv. Men alt gjorde jeg i mitt stille sinn helt alene. Prøvde å overhøre klassekameraters prat om helgens festligheter og ignorere spørsmål om hvorfor jeg ikke hadde vært der. Jeg derimot satt såret igjen over å ikke ha vært invitert.

Mye av dette akkumulerte til et fordreid og dårlig selvbilde som har fulgt meg hele livet. Forsvarsmekanismen ble til. Uten vite og vilje ble jeg han som beskyttet seg selv med å være alene.

Beste måten å ikke bli bedømt av andre på er å unngå dem.

Selv den dag i dag føler jeg at alt jeg gjør ikke er godt nok. Det er godt nok for meg. Men i hodet mitt kverner det hva andre skal synes og mene om meg. Jeg klarer ikke småprat på sidelinjen i pausen av fotballkampen. Hver gang jeg gjør noe praktisk så kverner det i hodet mitt hva andre ville sagt om det jeg nå gjør. Det kan være om noen skulle sett hvordan badet mitt ser ut etter at jeg har vasket det, hvordan plenen er klippet, malingstrøkene jeg tar på veggen, resultatet av arbeidet mitt eller hvordan jeg klær meg.

Den største tingen jeg alltid sliter med er hvordan jeg ser ut. Det har vært nok kommentarer om det oppigjennom årene.

Beste måten å ikke bli bedømt av andre på er å unngå dem.

Helge, 2022

Resultatet har blitt at jeg holder meg unna folk. Jeg holder dem på avstand. Lang avstand. Eneste måten å unngå bedømmelse på er å la hodet mitt gi meg selv den anerkjennelsen jeg ønsker meg og ikke slippe folk innpå meg som kan ødelegge den siste rest av god selvfølelse som ligger igjen i bunnen av det jeg har av selvbilde.

Men de siste årene har det dukket opp en ny følelse. Ensomhet.

Ensomheten har begynt å bli så synlig. Jeg føler meg utelatt. Og jeg føler at jeg på mange måter er tilbake i ungdommen. De stikkende følelsene av å være utelatt fra det gode selskap.

Igjen har jeg bare en metode som fungerer. Hvis jeg utelater folk så vet jeg ikke at de har det bra og jeg er uten venner. Men sannheten tar meg igjen.

Så tilbake til innlegget mitt som var grunnlaget for det du nettopp har lest. Jeg lever med mennesker rundt meg men er svært ensom. Jeg har kommet meg inn i en ond sirkel som er vanskelig å komme seg ut av. Og jeg vet ikke mine arme råd for hvordan jeg skal klare å komme meg ut av den. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å snu den vrangforestillingen jeg har hvor jeg tror alle kommer til å kritisere meg.

Slik livet er nå så lever jeg ene og alene fordi jeg har barn. Eneste grunnen til at jeg står opp om morgenen er pga mine to sønner. Hadde jeg ikke hatt dem hadde jeg like gjerne kunne vært borte. Jeg bidrar ikke til noe positivt til resten av verden og det ville ikke vært noen endringer om jeg ikke var til.

Men nå er det slik at jeg er her og må stå løpet ut så lenge gutta mine er avhengig av sin far.