Når det å få noen å prate med blir umulig

Veien inn til offentlig helsehjelp er lang, humpete og for svært mange helt umulig. Helvesenet er underdimensjonert sammenlignet med det økende innbyggertallet.

I 8 måneder har jeg fått et tilbud via kommunen. Psykisk helseteam er et lavterskel korttidstilbud for innbyggere over 16 år med milde til moderate former for angst, depresjon, søvnvansker og begynnende rusproblematikk. Eksempler på dette kan være panikkangst, nedstemthet, grubling eller overdreven bekymring.

Så har man de som har alvorlige lidelser og som trenger sterkere og mer inngående hjelp. De kan, hvis de er heldig nok, komme seg til disktrikspsykiatrisk senter (DPS). “Øverst” på tronen er de som trenger akutt hjelp som da får en innleggelse.

For min egen del havner jeg midt imellom lavterskel og DPS. Det vi si at jeg er ikke syk nok til å få hjelp av DPS. Samtidig som at lavterskeltilbudet ikke hjelper nok.

Jeg havner mellom barken og veden.

I går hadde jeg en prat med min fastlege om dette her. At Psykisk helseteam i kommunen stanger hodet litt i veggen fordi de ikke helt klarer å hjelp meg videre med mine angstlidelser og depresjonen. Nåløyet for å komme inn til DPS er for trangt (ser det ut til). Utveien er medisinering via antidepressiva.

Jeg har skrevet tidligere om at 1 av 3 ikke får den hjelpen de trenger.

Fastlegen min hadde et godt poeng, for i min kommune og mitt distrikt er det en kraftig økning i antall innbyggere. Men helsetilbudet holder ikke tritt med den økte befolkningen og at vi er inne i en tid hvor menneskers helse endrer seg.

Vi er sunnere enn før. Vi er mer aktive, trener og fokuset på sunn mat er større enn noen gang. Vi har generelt i samfunnet en bedre fysisk helse. Men helsevesenet er ikke rustet for psykisk helse og at vi blir flere og flere innbyggere. Det satses ikke nok på psykisk helse og svært mange faller utenfor behandling. Disse menneskene gir gjerne opp når de får avslag og lider gjerne i stillhet. De faller også utenfor statistikken og står i fare for å havne på selvmordsstatistikken.

Svært mange av oss som er funksjonsfriske men som sliter med “indre demoner” trenger noen å snakke med. Noen som kan gi oss en dytt i riktig retning, gi oss noen verktøy og en forklaring på å bruke dem. Så er vi kapable til å håndtere resten selv. Men vi faller altså utenfor og får ingen form for behandling før problemet er blitt alt for stort.

Et av kravene for at jeg skal kunne bli vurdert for å få hjelp er at jeg har prøvd “lokale” midler først. Et av dem er medisinering. Så nå skal jeg altså gå 4 uker på antidepresiva. Kjenne etter om det har postiv effekt eller om det ikke hjelper. For så å kanskje håpe på å få sendt en henvisning til DPS. Men det å sende en henvisning er ikke det samme som å få hjelp. Det kan like gjerne ende med avslag.

Jeg føler bare på en håpløshet.